|
|
|
Dette ser ut til å bli en av de store utfordringene
å få til på en fornuftig måte.
Hvordan garantere at bilen havner der den skal,
uten at noe går tapt eller bilen blir ødelagt?
Er det mulig å være personlig til stede, når
bilen låses inn i containeren?
Kan jeg være med som passasjer?
Hvor lenge ta det?
Hva koster det?
Noe av transporten er allerede klar.
Svar på spørsmålene og hvordan
det gikk til slutt fåes her etterhvert.
|

Bilen trygt lastet i containeren på vei til
Halifax/Canada. |
|
02.05.14 - Bilen ut
av tollageret i Panama City
Mens jeg tok påskeferie i Norge, måtte
bilen stå på tollageret i Panama-City. Det er
ikke lov å ha den andre steder mens man ikke oppholder
seg i landet. Og før jeg kan sende den med båt
til Columbia, må jeg først hente den fra lageret
igjen.
Dårlig planlegging da jeg bestilte returbilleten
til Panama City.
Jeg ankom dagen før første mai og "Labour day" er også i Panama
helligdag. Men morgenen 2. mai kom jeg meg til Wilhelmsen
Ships Service. Det er spedisjonsfirmaet som ordnet med
container og forsendelse av bilen til Cartagena, Columbia.
Det åpnet kl. 08.00 og her traff jeg den hyggelige saksbehandleren
Pamela Basurto som jeg hadde hatt e-post korrespondanse med
før påske. Hun hadde de foreløbige skipping papirene ferdige
på mindre enn en time.
Disse inneholdt som vanlig;
kopi av vognkort, pass, den gamle kjøretilatelsen i Panama,
samt kvitteringen fra tollageret om at bilen stod parkert
der. Jeg fikk også en "smørbrødliste" på fem punkter
som jeg måtte ordne før jeg kunne levere bilen.
Men først var det å få bilen ut av
tolllageret!
Beskjeden jeg hadde fått var, at det kunne
ordnes på tollkontoret ved tolllageret. Men det viste seg
at jeg måtte på hovedtollkontoret for å få ny kjøretilatelse.
Til tross for at det var samme saksbehandler vi hadde da bilen
ble parkert på tollageret før påske, ble det samme granskning
av papirene og de samme spørsmålene. En komplett sett av alle
dokumenter måtte også til. Dokumentene og kjøretilatelsen
ble skrevet ut med en finger, ekspedisjonen tok over en time.
Jeg var glad da jeg hadde kjøretilatelsen i hånda. Bilen var
også igjen stemplet og notert inn i passet mitt.
En illustrasjon om byråkrti og inneffiktivitet
var, da jeg måtte ha ekstra kopier. Denne gangen var det gudsjelov
mulig å kopiere i samme bygget. Jeg skulle ha seks kopier,
det gikk fort og greit mens dama var mest opptatt av å sende
meldinger med sin mobil telefon. Pris USD 1,50. Det kunne
ikke betales der, men i luka ved siden av. Kvittering ble
møysomlig skrevet ut etter at blåpapir var lagt nøye på plass.
Jeg fikk min kvitering, gjenparten ble arkivert i en ringperm.
Ekspedisjonstiden for kvitteringen var nesten 15 min.
Det var igjen å få tak i taxi å komme meg tilbake til tolllageret.
Nå var det bare å hente bilen tenkte
jeg ...
Men så enkelt viste det seg ikke å være.
Grundig granskning av kjøretilatelsen og passet. Bilen måtte
kvitteres ut av spedisjonsfirmaet, nye tre kopier av kjøretilatelsen.
Disse ble fordelt på tre kontorer.
Etter nesten en time ble bilen kjørt fram og jeg ville kjøre.
Men nei!
Tollvesenet på stedet måtte også stemple kjøretilatelsen etter
å ha kontrollert pass og kjøretillatelse nøye. Det tok nesten
ytterligere en time å vente før tolleren som satt med beina
på skrivebordet ville stemple kjøretillatelsen.
Han gjorde forresten ikke noe annet i mellomtiden.
Jeg var overlykkelig da jeg kunne kjøre ut av porten.
Neste uke må jeg gjennom alt igjen, i motsatt rekkefølge!
<opp igjen>
|

Panama City |
|
06.05.14 – Til
kriminalpolitiet i Panama City
I "bruksanvisningen" jeg hadde fått av
spedisjonsfirmaet Wilhelmsen line stå det også, at jeg måtte
oppsøke kriminalpolitiet for å bevise at bilen tilhørte meg,
og at det ikke var noen trafikksaker i den tiden jeg og bilen
hadde vært i Panama.
Da jeg bestilte på Hostel Wunderbar, ble jeg fortalt at dette
kunne ordnes ved politiet i Colon. Men det viste seg at det
var kun politiet i Panama City som kunne gi en slik erklæring.
Erklæringen er gyldig i 8 dager.
Bilen skal transporteres til Cartagena 8. Mai.
Jeg var heldig og traff noen som visste hvor kontoret i Panama
City var, kunne litt engelsk og tilbød seg å bli med.
Kontoret har kun åpningstid mellom 10.00
og 11.00. Vi var på plass kl. 09.30., meddelte var ankomst
og fikk beskjed om å vente til kl. 10.00.
Noen minutter over 10.00 kom kontrolløren. Kontrollerte chassis
nr. mot vognkort og kjøretillatelse. Fikk kopi av: Pass, vognkort,
kjøretillatelse og forsikring (jeg vet ikke hvor mange ganger
jeg har levert kopi av disse dokumentene i Panama). Kontrollen
tok knapt fem minutter, og deretter beskjed om å komme tilbake
kl. 14.30 for å hente det etterlengtede dokumentet.
14. 30 tilbake, men nå i en annen bygning.
Vente, vente, men endelig var det min tur. Dokumentet ble
behørig skrevet ut og dama forsvant. Etter ca 20 min kom hun
tilbake, nå hadde dokumentet tre underskrifter og to stempler.
For hånd ble nå dokumentet skrevet inn i en protokoll med:
mitt navn, kjøretillatelsens nr, chassis nr., og journal nr.
på selve dokumentet.
Deretter måtte jeg kvittere på at dokumentet var mottatt.
<opp igjen>
|
|
|
08.05.14 Bilen leveres
i Manzanillo / Cristobal
Endelig var dagen kommet da bilen skulle
leveres i container havna får å fraktes til Cartagena/Columbia!
Jeg hadde fått nøyaktige instruksjoner
om hva jeg skulle gjøre. Først oppsøke spedisjonsfirmaet Barwille
i Colon og spørre etter Alfredo Pitti.
Jeg hadde fått kart, men det viste seg at kartet var med helt
feil angivelse over hvor kontoret lå. Spurte etter veien,
vedkommende tilbød seg å kjøre foran meg, han fant det heller
ikke. Forlangte $20 for en fem minutter kjøretur, fikk to
dollar. Telefon til Alfredo Pitti, forklarte veien på dårlig
engelsk. Kjørte igjen feil. Ringte på nytt, igjen feil. Forespurte
vakta ved en av de mange portene. Han forklarte veien. Etter
nok en runde mellom alle vogntog og enveiskjøringer fant jeg
kontorbygget inne på selve terminalen.
Der stod Alfredo Pitti og ventet.
Opp på kontoret, flere kopier av mine papirer, forsikring,
kjøretillatelsen som jeg hadde ordnet 2. Mai og politiattesten
fra 6. Mai.
Nå til tollvesenet
noen km unna: her skulle bilen registreres ut av Panama. Det
gikk greit etter ytterligere kopier av de velkjente papirene.
Til slutt ble bilen stemplet ut av passet. Deretter tilbake
til terminalbygget, der skulle det betales havneavgift, utgående:
$ 64 ble betalt i en kasse.
Denne kassa var meget spesiell, vi på utsiden kunne ikke se
vedkommende som satt bak luka, enveis glass. Penger og papirer
ble ekspedert i en safe lignende luke.
Deretter noen hundre meter til terminalen
der bilen skulle leveres. Alfredo Pitti var i minst tre forskjellige
luker mens jeg stod ute på veien med bilen og ventet. Etter
nesten en time ble jeg vinket inn gjennom porten og parkerte
under et tak for inspeksjon. Det skulle nå foretas en tollinspeksjon.
Alle dører måtte åpnes og bilen ble saumfart. Men jeg slapp
å åpne bokser og skap. Deretter tollmannen med hunden. Den
snuste overalt, inne og ute, minst 15 minutter. Alt var klart,
hunden fant naturligvis ingen ting.
Jeg trudde nå at alt var klart ...
Nå kom en av terminalarbeiderne han hadde
nr. 8432 på ryggen. Han tok fotografier
overalt, inne og ute. Jeg fikk nå beskjed om å forlate bilen
og la nøklene stå i. Jeg låste demonstrativt bilen, leverte
nøklene til vedkommende og fortalte ham at jeg ikke ville
at bilen skulle stå ulåst. Alfredo Pitti ba meg vente mens
han gikk til en luke, han gikk også til neste luke og enda
en luke. Etter ca. 30 min vinket han på meg. Jeg måtte da
undertegne et dokument på at terminalen hadde mottatt bilen
og at det ikke var skader.
Mens jeg satt og ventet ville jeg ta et
bilde av bilen. Da ble det bråk, fotografering strengt forbudt.
Jeg trodde den sikkerhetsvakta skulle konfiskere fotoapparatet
mitt.
Deretter tilbake til spedisjonskontoret.
Alfredo tok ytterligere noen kopier og leverte meg en bunke
papirer. Han forklarte hva de forskjellige papirene var, men
jeg hadde da meldt meg ut. På godt norsk jeg var ”fed up”
med hele systemet og byråkratiet.
Alfredo hjalp meg å bestille taxi tilbake
til Puerto Lindo. Den skulle ikke koste mer enn $40. Taxisjåføren
forlangte $ 60, jeg orket ikke å krangle, er ikke så flink
til å krangle på spansk heller. Jeg var utslitt, men glad
for at vi var ferdige.
Hele ekspedisjonen i havna tok nesten 5 timer. Jeg hadde kjørt
kl. 09.00 om morgenen og var ikke ”hjemme” på Wunderbar før
kl. 17.00., gjennomvåt av svette.
<opp igjen>
|

Manzanillo / Cristobal |
|
|
|
|
|
|
|
|