Dette ser ut til å bli en av de store utfordringene å få til på en fornuftig måte.

Hvordan garantere at bilen havner der den skal, uten at noe går tapt eller bilen blir ødelagt?
Er det mulig å være personlig til stede, når bilen låses inn i containeren?
Kan jeg være med som passasjer?
Hvor lenge ta det?
Hva koster det?

Noe av transporten er allerede klar.

Svar på spørsmålene og hvordan det gikk til slutt fåes her etterhvert.

02.05.14 - Bilen ut av tollageret i Panama City

Mens jeg tok påskeferie i Norge, måtte bilen stå på tollageret i Panama-City. Det er ikke lov å ha den andre steder mens man ikke oppholder seg i landet. Og før jeg kan sende den med båt til Columbia, må jeg først hente den fra lageret igjen.

Dårlig planlegging da jeg bestilte returbilleten til Panama City.
Jeg ankom dagen før første mai og "Labour day" er også i Panama helligdag. Men morgenen 2. mai kom jeg meg til Wilhelmsen Ships Service. Det er spedisjonsfirmaet som ordnet med container og forsendelse av bilen til Cartagena, Columbia. Det åpnet kl. 08.00 og her traff jeg den hyggelige saksbehandleren Pamela Basurto som jeg hadde hatt e-post korrespondanse med før påske. Hun hadde de foreløbige skipping papirene ferdige på mindre enn en time.
Disse inneholdt som vanlig; kopi av vognkort, pass, den gamle kjøretilatelsen i Panama, samt kvitteringen fra tollageret om at bilen stod parkert der. Jeg fikk også en "smørbrødliste" på fem punkter som jeg måtte ordne før jeg kunne levere bilen.
Men først var det å få bilen ut av tolllageret!

Beskjeden jeg hadde fått var, at det kunne ordnes på tollkontoret ved tolllageret. Men det viste seg at jeg måtte på hovedtollkontoret for å få ny kjøretilatelse.
Til tross for at det var samme saksbehandler vi hadde da bilen ble parkert på tollageret før påske, ble det samme granskning av papirene og de samme spørsmålene. En komplett sett av alle dokumenter måtte også til. Dokumentene og kjøretilatelsen ble skrevet ut med en finger, ekspedisjonen tok over en time. Jeg var glad da jeg hadde kjøretilatelsen i hånda. Bilen var også igjen stemplet og notert inn i passet mitt.

En illustrasjon om byråkrti og inneffiktivitet var, da jeg måtte ha ekstra kopier. Denne gangen var det gudsjelov mulig å kopiere i samme bygget. Jeg skulle ha seks kopier, det gikk fort og greit mens dama var mest opptatt av å sende meldinger med sin mobil telefon. Pris USD 1,50. Det kunne ikke betales der, men i luka ved siden av. Kvittering ble møysomlig skrevet ut etter at blåpapir var lagt nøye på plass. Jeg fikk min kvitering, gjenparten ble arkivert i en ringperm. Ekspedisjonstiden for kvitteringen var nesten 15 min.
Det var igjen å få tak i taxi å komme meg tilbake til tolllageret.
Nå var det bare å hente bilen tenkte jeg ...

Men så enkelt viste det seg ikke å være.
Grundig granskning av kjøretilatelsen og passet. Bilen måtte kvitteres ut av spedisjonsfirmaet, nye tre kopier av kjøretilatelsen. Disse ble fordelt på tre kontorer.
Etter nesten en time ble bilen kjørt fram og jeg ville kjøre.
Men nei!
Tollvesenet på stedet måtte også stemple kjøretilatelsen etter å ha kontrollert pass og kjøretillatelse nøye. Det tok nesten ytterligere en time å vente før tolleren som satt med beina på skrivebordet ville stemple kjøretillatelsen.
Han gjorde forresten ikke noe annet i mellomtiden.
Jeg var overlykkelig da jeg kunne kjøre ut av porten.
Neste uke må jeg gjennom alt igjen, i motsatt rekkefølge!

<opp igjen>

06.05.14 – Til kriminalpolitiet i Panama City

I "bruksanvisningen" jeg hadde fått av spedisjonsfirmaet Wilhelmsen line stå det også, at jeg måtte oppsøke kriminalpolitiet for å bevise at bilen tilhørte meg, og at det ikke var noen trafikksaker i den tiden jeg og bilen hadde vært i Panama.
Da jeg bestilte på Hostel Wunderbar, ble jeg fortalt at dette kunne ordnes ved politiet i Colon. Men det viste seg at det var kun politiet i Panama City som kunne gi en slik erklæring. Erklæringen er gyldig i 8 dager.
Bilen skal transporteres til Cartagena 8. Mai.
Jeg var heldig og traff noen som visste hvor kontoret i Panama City var, kunne litt engelsk og tilbød seg å bli med.

Kontoret har kun åpningstid mellom 10.00 og 11.00. Vi var på plass kl. 09.30., meddelte var ankomst og fikk beskjed om å vente til kl. 10.00.
Noen minutter over 10.00 kom kontrolløren. Kontrollerte chassis nr. mot vognkort og kjøretillatelse. Fikk kopi av: Pass, vognkort, kjøretillatelse og forsikring (jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har levert kopi av disse dokumentene i Panama). Kontrollen tok knapt fem minutter, og deretter beskjed om å komme tilbake kl. 14.30 for å hente det etterlengtede dokumentet.

14. 30 tilbake, men nå i en annen bygning. Vente, vente, men endelig var det min tur. Dokumentet ble behørig skrevet ut og dama forsvant. Etter ca 20 min kom hun tilbake, nå hadde dokumentet tre underskrifter og to stempler. For hånd ble nå dokumentet skrevet inn i en protokoll med: mitt navn, kjøretillatelsens nr, chassis nr., og journal nr. på selve dokumentet.
Deretter måtte jeg kvittere på at dokumentet var mottatt.

<opp igjen>

08.05.14 Bilen leveres i Manzanillo / Cristobal

Endelig var dagen kommet da bilen skulle leveres i container havna får å fraktes til Cartagena/Columbia!

Jeg hadde fått nøyaktige instruksjoner om hva jeg skulle gjøre. Først oppsøke spedisjonsfirmaet Barwille i Colon og spørre etter Alfredo Pitti.
Jeg hadde fått kart, men det viste seg at kartet var med helt feil angivelse over hvor kontoret lå. Spurte etter veien, vedkommende tilbød seg å kjøre foran meg, han fant det heller ikke. Forlangte $20 for en fem minutter kjøretur, fikk to dollar. Telefon til Alfredo Pitti, forklarte veien på dårlig engelsk. Kjørte igjen feil. Ringte på nytt, igjen feil. Forespurte vakta ved en av de mange portene. Han forklarte veien. Etter nok en runde mellom alle vogntog og enveiskjøringer fant jeg kontorbygget inne på selve terminalen.
Der stod Alfredo Pitti og ventet.
Opp på kontoret, flere kopier av mine papirer, forsikring, kjøretillatelsen som jeg hadde ordnet 2. Mai og politiattesten fra 6. Mai.

Nå til tollvesenet noen km unna: her skulle bilen registreres ut av Panama. Det gikk greit etter ytterligere kopier av de velkjente papirene. Til slutt ble bilen stemplet ut av passet. Deretter tilbake til terminalbygget, der skulle det betales havneavgift, utgående: $ 64 ble betalt i en kasse.
Denne kassa var meget spesiell, vi på utsiden kunne ikke se vedkommende som satt bak luka, enveis glass. Penger og papirer ble ekspedert i en safe lignende luke.

Deretter noen hundre meter til terminalen der bilen skulle leveres. Alfredo Pitti var i minst tre forskjellige luker mens jeg stod ute på veien med bilen og ventet. Etter nesten en time ble jeg vinket inn gjennom porten og parkerte under et tak for inspeksjon. Det skulle nå foretas en tollinspeksjon. Alle dører måtte åpnes og bilen ble saumfart. Men jeg slapp å åpne bokser og skap. Deretter tollmannen med hunden. Den snuste overalt, inne og ute, minst 15 minutter. Alt var klart, hunden fant naturligvis ingen ting.
Jeg trudde nå at alt var klart ...

Nå kom en av terminalarbeiderne han hadde nr. 8432 på ryggen. Han tok fotografier overalt, inne og ute. Jeg fikk nå beskjed om å forlate bilen og la nøklene stå i. Jeg låste demonstrativt bilen, leverte nøklene til vedkommende og fortalte ham at jeg ikke ville at bilen skulle stå ulåst. Alfredo Pitti ba meg vente mens han gikk til en luke, han gikk også til neste luke og enda en luke. Etter ca. 30 min vinket han på meg. Jeg måtte da undertegne et dokument på at terminalen hadde mottatt bilen og at det ikke var skader.

Mens jeg satt og ventet ville jeg ta et bilde av bilen. Da ble det bråk, fotografering strengt forbudt. Jeg trodde den sikkerhetsvakta skulle konfiskere fotoapparatet mitt.
Deretter tilbake til spedisjonskontoret. Alfredo tok ytterligere noen kopier og leverte meg en bunke papirer. Han forklarte hva de forskjellige papirene var, men jeg hadde da meldt meg ut. På godt norsk jeg var ”fed up” med hele systemet og byråkratiet.

Alfredo hjalp meg å bestille taxi tilbake til Puerto Lindo. Den skulle ikke koste mer enn $40. Taxisjåføren forlangte $ 60, jeg orket ikke å krangle, er ikke så flink til å krangle på spansk heller. Jeg var utslitt, men glad for at vi var ferdige.
Hele ekspedisjonen i havna tok nesten 5 timer. Jeg hadde kjørt kl. 09.00 om morgenen og var ikke ”hjemme” på Wunderbar før kl. 17.00., gjennomvåt av svette.

<opp igjen>